Kyrre Baker

… sa hun og ga meg en lapp med epostadressen sin.

Hva skjedde egentlig?

Før i tiden så utvekslet vi telefonnummer når vi ville hverandre noe. Eksempelvis når vi hadde sittet noen timer gjennom «kvelden» på en pub og pratet over en øl eller tre. Fant «vi» det riktig før i tiden så fikk i alle fall én av partene telefonnummeret til den andre og så ringte vi hverandre kanskje dersom det føltes riktig i etterkant.

Men denne gangen? Denne gangen fikk jeg en epostadresse og beskjed om å «adde henne» på Facebook så vi kunne «chatte» litt og gå ut på byen «en gang». Mennesket var både søt- og veldig bra å prate med så hadde jeg fått det ovennevnte telefonnummeret så hadde jeg trolig ringt henne til uken. Eller i alle fall vurdert å gjøre det etter som motorsykkelsesongen straks er i gang og jeg strengt tatt ikke har tid til flere «venner» akkurat nå.

Men denne gangen? Denne gangen fikk jeg en epostadresse. Jeg viste ikke en gang hvordan jeg skulle reagere. Skulle jeg fortelle at jeg har lagt ned Facebook-kontoen min og neppe aktiverer den igjen? Skulle jeg være bråkjekk og heller be henne om å «tweete» meg om hun ville; for så å forte meg hjem å gjøre Twitter-kontoen min «public» igjen?

Nei. Denne gangen! Denne gangen ga jeg rett- og slett faen. Jeg tok lappen. Tenkte for meg selv «sukk så vanvittig dumt», ga damen ett kyss på kinnet og sa «ha det bra» før jeg dro meg hjemover. Lappen med epostadressen kastet jeg ut vinduet i drosjen og håpet noen andre ville finne den så hun fikk dekket behovet sitt for flere venner på Facebook. Ett behov jeg ikke klarer å se selv.