Kyrre Baker

Jeg sier fremdeles «god morgen» når jeg våkner. Jeg løfter fremdeles på telefonen for å ringe deg når jeg trenger noen å snakke med. Jeg har fremdeles lyst til å spørre deg om hva du vil gjøre «i kveld».

Men du svarer ikke. Jeg får kun stillhet tilbake. Stillhet fra et alt for stort «hjem». Stillhet fra de krokene av huset jeg fremdeles ikke har turt nærme meg.

Jeg kjenner mørket. Fysisk. I store deler av kroppen. Det slår meg som en slegge i magen hver gang jeg tenker på at du er borte. Hver gang jeg snur meg og du ikke er der. Hver gang jeg vil se på deg når du sover og du ikke ligger ved siden av meg. Jeg kjenner det når det legger seg over meg. Et teppe dynket i fortapelse, smerte og savn.

Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket.

Jeg vil ta vare på hvert eneste sekund vi har hatt sammen. Du gav meg så mye- og krevde så lite. Jeg ville ikke være uten én eneste av tiden vi fikk sammen. Selv vårt dårligste sekund er deler av mitt beste minne.